«Tolkningsrammer er et begrep som beskriver hvordan en aktør legger vekt på visse trekk ved det som oppfattes som virkeligheten (..) Ved å bruke en spesiell tolkningsramme fremmes en viss problemdefinisjon, en viss fortolkning av sammenhenger, en viss moralsk evaluering og/ eller et visst løsningsforslag…»

Øyvind Ihlen (2007:10): Petroleumsparadiset. Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og omdømmebygging

 «Tolkningsrammer strukturerer verdenssyn. De stiller opp et stillas for analyse og et språk for å gi mening til det vi kan observere (..) Tolkningsrammer bestemmer svarene som kan gis på spørsmål ved å anta hva som er viktig og tillatt å spørre i utgangspunktet.»

David Bollier & Silke Helfrich (2019: 93, 58): Free Fair and Alive. The Insurgent Power of The Commons

På undertegnedes hjemmeside identifiseres verdier som tilsammen utgjør et moralsk kompass. Dette brukes til å fremme samfunnsendring gjennom målstyrt forvaltning (‘stewardship’). Dette igjen støtter seg på prinsipper for økonomisk demokrati, reell sirkulærøkonomi og relokalisering av økonomien.

Alt dette kan synes fjernt fordi vår virkelighetsforståelse er så dominert av ‘mainstream’ økonomisk og politisk tenkning. Men denne delen av nettstedet (under ‘Paradigmer’) vil vise at det er flere innganger til alternative tolkningsrammer.

La oss først summere opp noen punkter fra Paradigmeskifter. Alternative tolkningsrammer beskrives her spesielt under 4 punkter (Se Paradigmeskifter for fulle litteratur-referanser) :

1.  En verden av overflod. Her refererer vi bl.a. til Cox med White 2023 som understreker at vi trenger bare å endre vårt perspektiv for å se at vi lever i en verden av overflod:

En slik endring i perspektiv ‘innebærer endring i insentiver, og å kunne skille mellom knapphet som genereres av den politiske økonomien og det som er reell knapphet’

For Cox rammes dette inn av en relatert tolkningsramme, nemlig ‘regenerativitet’ (se ‘Regenerativitet vs Bærekraft’), spesielt uttrykt mht. ‘Regenerativt Landbruk’ og videre, til landbruket som ‘den andre halvparten av sirkulær-økonomien’ [scroll ned til avsnittet Økt karbonbinding i jord under Reell Sirkulærøkonomi).

Sirkulærøkonomien er behandlet grundig i egen seksjon. Likevel har vi lenger ned på denne websiden lagt til et avsnitt med tittelen ‘Alternative tolkningsrammer for en reell sirkulær-økonomi’ hvor vi fokuserer på begreper som ‘ansvarlighet’, ‘design’ og ‘forvaltning’. Dette har mye å gjøre med den endringen av perspektiv (les tolkningsramme) som er beskrevet over. Det er også lagt vekt på konkrete eksempler (noen oppsiktsvekkende!).

2. Regenerativ økonomisk vekst. Skal vi ha overflod, trenger vi vekst, men ikke som en generell økonomisk vekst, heller ikke som en teknologi-fiksert ‘grønn’ vekst som ikke setter grenser for forbruk, uttak av råvarer og nedbygging av natur. Med andre ord, som ikke svarer ut muligheten for en ‘reell sirkulærøkonomi’.

Hva om økonomisk vekst kunne dreies mer mot å binde karbon? (Se også referansen til karbon-syklusen i neste punkt). Schwartz (2013) referer til økologen John Todd som spør:

“Hva om vi brukte karbon som en universell valuta? Hva om folk rundt om i verden ble betalt for å fange og binde karbon, spesielt i jord? ”[ikke gjennom såkalte karbonkreditter (‘carbon offsets’) eller høyteknologisk karbonlagring i reservoarer]

Men Schwartz legger også til:

«Problemet har vært at vi kun har sett på jord fra perspektivet om å øke produktiviteten. Hvis vi ser på dette igjen med mål om å øke økologisk funksjon, kan vi sysselsette millioner i aktiv kamp mot tørke og flom og samtidig øke produktiviteten.»

I sum, argumenterer avsnittet for for en annerledes, selektiv vekst. Til sammen gir dette en mer offensiv og positiv tilnærming enn ‘nedvekst’.

3.  Å jobbe for vs å jobbe mot. Regenerativitet handler om å bygge opp,-proaktivt, istedenfor kun reaktivt å prøve å reparere eller minimisere negative virkninger av noe som allerede i utgangspunktet er skadelig. To eksempler fra avsnittet kan nevnes:

1. 1. å håndtere sykdom (jobbe mot) i stedet for å håndtere helse’ (jobbe for/‘prevention better than cure’) og
   2. å jobbe (kun) mot mer karbonutslipp til atmosfæren i stedet for å jobbe for å maksimere karbon-syklusens potensiale.

Å styre for noe, som også går imot ‘mainstream’, vil ikke bare kreve nye politiske tilnærminger, men også alternative rammeverk for selvstendig, kollektiv handling. Et slikt rammeverk er representert ved den verdensomspennende bevegelsen for ‘the Commons’.

Den er definert av David Bollier som ‘et sosialt system for langsiktig forvaltning av ressurser som sikrer felles verdier og identitet.’ Se websiden ‘The Commons’: En Introduksjon. Viktig her er også den alternative definisjonen av ‘fellesgoder’ referert under overskriften ‘Allmenningenes (‘the Commons’) tilbakekomst’). I artiklen fra Le Monde Diplomatique (2016) som dette er hentet fra, konkluderes det slik:

«Allmenningene inviterer til å revurdere forbindelsen mellom markedssfæren, statens oppgaver og det som kan overlates til fellesskapets frie selvorganisering.»

Grunnleggende, under det siste avsnittet (‘The Commons’ som alternativ tolkningsramme), snakkes det om en ‘relasjonell forståelse av verden som vil føre til nye måter å tenke verdi på’. (se Bolliers 2024 video [4 min]: ‘Commons as Social Systems‘). Her ser vi også at vi ved kritisk å analysere tilsynelatende opplagte termer, kan få ‘et annet språk’ som kan favne nye paradigmer.

De gode nyhetene er at det nå er mulig å markere alle materialer, bl.a. med ‘infrarøde signaturer’:

“Teknikker finnes akkurat nå for å muliggjøre merking av et kjemikalie slik at du kan finne det senere. Noen selskaper som utfører nøye kjemi vil kanskje merke kjemikaliene sine slik at de for eksempel kan bevise at deres behandlede væsker ikke er de som slipper ut og forgifter grunnvannet. Noen selskaper ønsker kanskje ikke å ha kjemikaliene sine kjent. Dette vil være et veldig interessant område for samfunnets vurdering, fordi informasjon er makt.”

William McDonough and Michael Braugart (2013: 168): The Upcycle. Beyond Sustainability-Designing for Abundance. (egen oversettelse, lagt til).

En forretningsmodell som kan hjelpe til med å svare ut ansvarsproblematikken er ‘Produkter som Tjeneste’, dvs. en industriell-modell der forbrukere får tjenester i stedet for å kjøpe varer direkte. Målet er å selge resultater i stedet for utstyr. Forretningsmodellen er sentral i Stahels industrielle sirkulær-økonomi, se Walter Stahels Ytelsesøkonomi, og bygges videre på av R&O, både i teori og praksis:

“[I 2010 bestemte vi oss (RAU Architects)] for å restyle kontoret vårt i Øst-Amsterdam. Vi ba Philips utforme en plan angående belysningen… “Se,” forklarte jeg. “Jeg vil ha førsteklasses belysning (..) men jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil eie lampene. Jeg vil bare bruke lyset deres.” Mannen [salgssjefen for Philips] stirret på meg med et tomt ansiktsuttrykk. Jeg prøvde igjen: 

Din vanlige plan koker ned til å installere alle slags flotte lamper…[som] blir min eiendom…- men jeg vil ha noe annet. Jeg er ikke interessert i selve produktet, jeg er interessert i hva det produserer: 300 lux [enhet for belysningsstyrke], ca 2000 timer i året. Akkurat hvordan Philips får det til er egentlig ikke min bekymring. 

(..) selgeren..kom tilbake noen uker senere .. [og] listet opp alle lampene vi ville trenge for mengden belysning vi hadde bedt om.. “Bare en ting til,” sa jeg. 

Strømregningen er selvfølgelig din. Lampen din fungerer ikke uten strøm. Alt jeg har bestilt er lys. Hvis du trenger strøm til det, er det din bekymring. Hvis du kan produsere lamper som går på rød- eller hvitvin, tar jeg gjerne dem… 

Det var slik RAU Architects ble den første brukeren noensinne av lys som en tjeneste – noe som reduserte energiforbruket vårt med 44%. I dag markedsfører Philips [lys som en tjeneste] over hele verden [se Circular Lighting [her på norsk ].” 

Thomas Rau and Sabine Oberhuber (2023:97-98): Material Matters. Developing for a Circular Economy [egen oversettelse, utheving og tekst i klammer lagt til]

Forvaltning av næringsstoffer (‘nutrient management’) & Oppsyklering

Hvordan disse begrepene relaterer seg til hverandre -og til sirkulærøkonomien- er ikke umiddelbart opplagt, så la oss ta dette skrittvis:

McDonough og Braungart [D&B] sitt vugge til vugge prinsipp krever at produkter designes og forvaltes gjennom biologiske og tekniske nærings-sykluser. Mht. forvaltning er ’oppsyklering’ (‘upcycling’) et sentralt konsept. Dette skiller seg fra resirkulering. ’Oppsyklering’ handler om at et produkt/materiale i sitt ‘second life’ ikke bare kan videreføres, men oppgraderes, dvs. tilføres ekstra verdi.

Igjen ser vi at endring i perspektiv gjør det lettere å koble opp mot andre prinsipper og tolknings-rammer, f.eks. ‘overflod’ (‘abundance’). Vi kan imidlertid ikke snakke om overflod hvis produkter lages slik at materialer ikke kan videreføres som rene næringsstoffer (enten tekniske eller biologiske):

«..som moderne ingeniører og designere vanligvis lager et produkt nå, er varen designet kun for første gangs bruk, ikke dens potensielle neste bruk etter at den er nedslitt (..) går av moten, eller smuldrer (..)

[For D&B er det grunnleggende spørsmålet om,- etter den første bruk av varen (og ev. gjenbruk av det orginale produktet), dette]:

‘kan det trygt returneres til teknosfæren eller biosfæren uten å forurense noen av dem, mens det blir forynget som materialer for nye sykluser?»

(McDonough and Braungart ibid: 8, 53, utheving og tekst i klammer lagt til [ se også sidene 14-15 og 166 [mht. matrialbanker].

Kloakk som eksempel på Oppsyklering og Optimalisert Næringsforvaltning

D&B referer til et selskap i Canada som har vist hvordan vi kan oppsirkulere kloakk. En ingeniør ved kloakkselskapet hadde studert problemet med at avløpsrør tettes på grunn av krystallisering av mineraler i røret. Løsningen ingeniøren kom opp med gjorde at mineralene kom ut som perler – av fosfat:

«Disse pellets av magnesium ammoniumfosfat er kjent som struvitt, og for bønder er de ideelle fordi de frigjør næringsstoffene sakte (..). De mater inn i jord i et tempo som plantene kan fordøye. Og bøndene trenger ikke å fortsette å arbeide for å tilføre fosfat siden de i åtte til ni måneder vet at åkrene er mette.

Med struvitt høstet på denne nye måten, kan kapitalkostnaden ved å implementere systemet betales tilbake  på tre til fem år, og så begynner byen å tjene penger på å selge fosfatet. Denne tilnærmingen til næringsopptak gjelder også nitrogen.»

(McDonough and Braugart ibid: 132-133).

Hvordan samsvarer alt det overstående med begrepet ‘bærekraft’? Ikke særlig bra. Nedenfor summerer vi opp hvorfor. For utdypning, se lenkene nedenfor.

Fra Svakt til Sterkt Ambisjonsnivå. Sammenlign disse to utsagnene om ambisjonsnivå:

Websiden Kommunal Velstands-Bygging gir et eksempel på operasjonalisering av Målstyrt Forvaltning og inkluderer erfaringer fra USA og Storbritannia. Potensialet for en bedre fordeling av selve kildene til verdi-skapning er fremhevet.